Eg er heilt einig med deg. Vi må ikkje gi inntrykk av at dei unge ikkje treng å lære seg teori i dei praktiske faga. Det vil være ei falitterklæring. Vi må ikkje gi etter for eit problem! Det vi må gjere er å gå laus på problemet, slik du skriv, og løyse problemet. Vi må prøve å finne ut kva som er årsaka til at så mange slit med det teoretiske.

Eg trur ikkje det er slik at enkelte elevar manglar evner for det teoretiske. Hovuda våre er i utgangspunktet ganske like! Men kanskje vi er laga slik at vi lærer terori på litt ulike måtar. Og her kjem læraren inn. Vi treng lærarar som forstår at alle i utgangspunktet har dei same ressursane, men at vi lærer på ulike måtar. Lærarane må så godt dei kan prøve å møte den enkelte elev, og prøve å forstå kva læremetode som fungerer på akkurat denne eleven. Dette trur eg er enormt viktig!

Jeg ville gjerne vært med å diskutere utdanningspolitikk, denne saken er svært alvorlig. Her ser det imidlertid ut som om det allerede er enighet om å skylde på lærerne på ungdomsskolen. Jeg ville gjerne sett de undersøkelsene som bekreftet disse påstandene. Jeg håper inderlig at Arbeiderpartiet på Stortinget går grundigere til verks enn å hoppe på slike populistiske påstander. Jeg har i over 20 år jobbet i grunnskolen, på alle klassetrinn. Problemet som skisseres er komplekst. Hilsen ungdomsskolelærer

Hei Mette,
Så klart dette er sammensatt! Og har flere grunner enn jeg har plass til i dette innlegget. Ikke minst har elevene og foreldrene et stort ansvar. Mange overlater for mye av oppdragelse og oppfølging av barn til skolen og lærerene. Og historiene er mange blant lærere som har opplevd å bli avvist av tilfredse foreldre som ser på eget barn som en engel.

Men det er hevet over enhver tvil om at kunnskapen en del elever har med seg fra ungdomsskolen er for dårlig til å fungere i samfunnet etter endt skolegang. En del leser for dårlig, de har matteangst og kan ikke engelsk. Mange steder er dette et begrenset problem, andre steder er det mange av elevene som går ut fra enkelte skoler med store huller. Da må grunnskolen se hva de kan gjøre bedre.

Norsk skole er ingen enhetsskole. Den varierer svært mellom kommuner og mellom skoler. Også mellom klasser på samme skole. Og mye henger på den enkelte lærer. Annerkjent forskning peker på at lærerens kompetanse og kvalifikasjoner er vesentlig. Lærerutdanninga i Norge har vært for dårlig, for lite praksis og for lite vektlegging av pedagogikk. Det gjør vi noe med fra og med høsten.

Dessuten sliter vi i Norge med at kunnskap om undervisningsmetoder vi vet virker og gir resultater ikke blir formidlet ut til lærerhøyskolene, ut i kommunene og ut på skolene. Det er for lite kunnskapsdeling og vi bruker ikke etter- og videreutdanningen godt nok til å bøte på dette. Undervisningen som gis i Norge burde vært mer forskningsbasert, mindre basert på hva hver enkelt lærer måtte tro.

Det jeg nå skriver er ikke populisme, men poenger fra våre fremste forskere på skole; Kirsti Klette og Thomas Nordal. Vi må tørre å peke på at det er variable resultater i norsk skole, at det er stor kvalitetsforskjell på lærerne, rektorene og på skoleledelsen, eller mangel på sådann skoleledelse i mange kommuner.

Det er ingen enkel oppgave å være lærer. Men det er heller ikke lett for mange familier å oppleve at barnet deres er i ferd med å skli ut og miste alle interesse for skolen. For så å bli møtt uten tiltak eller forståelse i en slik situasjon. Dessverre kan mange fortelle slike historier også.

Sammensatt ja. Men med kunnskap og mot til å diskutere konkret hvor det svikter tror jeg på forbedringer.

Hilsen Marianne Aasen

Hei Marianne!
Det er fint at du deltar i en åpen diskusjon om dette viktige samfunnsområdet. Selv har jeg undervist siden 1970, på alle trinn fra 1. klasse i barneskole til voksne i godt moden alder. Siden 1993 har jeg jobbet som rektor og rådgiver i vgs, i fagskole og innen voksenopplæring.
Jeg er helt enig i at problemstillingen er sammensatt, men den kan ikke identifiseres til den enkelte lærer, rådgiver – eller politiker.

Jeg mener mye av ondet startet med de hyppige reformene som har oversvømt norsk skole siden 80-tallet. Det har gjort mange lærere usikre og frustrerte at utdanningspolitikk og pedagogikk har vært sauset sammen på en uheldig måte. Politikerne burde avgrense seg til å stille målkrav og utfordringer til utdanningssystemet uten selv å servere oppskriftene på det pedagogiske arbeidet, ofte forankret i sin egen politiske ideologi. Utdanning er et område hvor sakkyndigheten i langt større grad burde råde! Eller som finske skolebyråkrater sa til meg i 2002: “Utdanning er for viktig til at politikerne skal bestemme innholdet”.

Selv var jeg medlem i Kvalitetsutvalget, og vi gjorde i årene 2001 – 2003 mange studiereiser og fikk fremlagt et stort antall forskningsrapporter om pedagogisk arbeid i videste forstand. Noen av konklusjonene våre var jo at skolen bør utvide lærernes handlingsrom til å føre elevene frem til et best mulig læringsutbytte. Sentrale "A4"-løsninger vil virke hemmende. En annen konklusjon var at læringslyst burde vektlegges langt mer, ettersom dette var den enkeltfaktoren, etter den engasjerte lærer, som bidro mest til et godt læringsutbytte. For å realisere disse målene og forutsetningene mente vi at det må satses på en bred utvikling av en mer variert, målrettet og resultatbevisst læringskultur.

Jeg mener at Kristin Clemet var på god vei til å implementere forutsetningene for en bedre læringskultur, bl.a. gjennom opprettelsen av Utdanningsdirektoratet og de vide fullmaktene hun gav dette sakkyndighetsorganet. Det var ganske sjokkerende – men kanskje ikke uventet – at SV og Djupedal strammet så kraftig inn på det handlingsrommet som var i ferd med å åpne seg. Hans regime innførte et sentralstyrt utviklingsarbeid, der ministeren selv skulle gi svar på alle pedagogiske og miljømessige utfordringer i utdanningssystemet. Både gjennom lovendringer, revidert regime i direktoratet og etablering av en ensrettet utviklingskultur, der både forskningstiltak og forlag delvis ble parkert på sidelinja, sørget han for å innsnevre handlingsrommet. Resultatet ser vi dag, med et utstrakt rop om sentrale svar på utfordringer som i langt større grad burde løses lokalt, av den enkelte skoleeier og utdanningsinstitusjon.

Jeg reagerer sterkt på den måten “folkeopplysningen” om frafallet i skolen skjer på. Det går nesten utelukkende på understrekning av kostnadsfaktorer, og at “de frafalne” er samfunnets byrdefulle vesener. Etter min mening er frafallet et symptom på et menneskesyn og et verdisyn som er i ferd med å spille fallitt. Ungdommer som både er nysgjerrige og kreative på livet blir stigmatisert fordi de ikke vil gå i takt med det store flertallet. De blir nektet arbeidserfaring, bruk av sin skaperevne, sine interesser og sitt engasjement fordi disse bryter med regler og normer skapt av et produksjonssamfunn med økte krav til effektivitet. Deres opprør blir ofte selvødeleggende og med tap av egen verdighet. De blir klienter i et behandlingsapparat, uten at deres genuine evner og interesser blir tatt på alvor.

Kristin Clemet gav Kvalitetsutvalget i oppdrag å vurdere “er det nødvendig å lære ALT før man blir 18?”. Etter mitt skjønn var det et klokt spørsmål, som fortsatt har sin gyldighet. Jeg mener selve strategien må endres. I et kunnskapsbasert samfunn er det langt viktigere å utvikle lyst og evne til læring hele livet, enn å bli presset gjennom et skolesystem basert få variabler når det gjelder arbeidsmetoder og fremdrift. Selv arbeider jeg på en kunstfagskole, der taktile læringsmåter er dominerende. Mange av våre studenter har dysleksi eller andre læringsvansker. Teoristoffet læres i kombinasjon med praktisk opplæring, med støtte fra egen arbeidsbok. Daglig ser jeg hvordan taktile metoder kan gi enkeltmennesker et bedret selvbilde, etter mange nederlag i den teoridominerte skolen de tidligere har gått i. Bare som et lite eksempel på hva varierte arbeidsmåter kan bidra til.

Jeg håper Arbeiderpartiet, som den samfunnsbyggende kraften, i kjølvannet av trygde- og utdanningsutfordringer, vil se disse samfunnsfaktorene i sammenheng. Jeg mener at det beste botemiddelet mot sykefravær, uføretrygding og frafall i skolen er en positiv verdsetting av livslang og livsvid læring, der samfunnet tilrettelegger for mestring og læringslyst i alle faser av livet. Med aksept av at måte, tempo og nivå i læringen vil måtte variere noe fra person til person. Dette trenger ikke å svekke den generelle “normalflyten”, men det vil forebygge at vi får nye tusener av unge voksne med tapt verdighet og motivasjon til læring.

Vennlig hilsen
Ragnar Johansen

Dette kan jeg støtte. Takk for innlegget, Ragnar Johansen.

Jeg syns du har en litt defensiv holdning Ragnar Johansen. I et samfunn der kravet til kompetanse blir stadig større, og der vår konkurransekraft i stor grad vil være kunnskap, synes jeg vi må ha litt større ambisjoner. Selvsagt ska vi legge til rette for livslang læring. Men jeg mener bestemt vi må sette inn ressurser på å hjelpe de som sliter i skolen. Vi legger et dårlig grunnlag for livslang læring dersom man svikter når selve grunnmuren skal bygges! Dersom man faller mellom to stoler på skolen er det svært vanskelig å ta dette igjen senere. Det er svært viktig at man legger et godt grunnlag i skoletiden, slik jeg ser det.

Vi må ha større ambisjoner! Og alle gode krefter må trekke sammen for at norsk skole skal bli en av verdens beste skoler!

Hei igjen Mette og Odd, og takk for komentarene.

Jeg tror alle er enige om at den en sterk grunnmur er viktig for resten av byggverket. Mitt poeng er at barn og ungdom er unike menesker med ulike evner og talenter. Og det er ingen selvfølgelighet at de bygger grunnmuren på samme måte. Fra min lærerutdanning på 60-tallet husker jeg en av øvingslærerne understreket betydningen av elevens DSO. Vi studenter lurte på hva dette DSO var for pedagogisk knep. Jo DSO står for dagens store opplevelse! Denne inntreffer når eleven opplever mestring på et individuelt høyt nivå. Øvingslæreren mente at vi skulle ha som et pedagaogisk mål å utvikle mange DSOer hos hver enkelt elev, utfra den enkeltes forutsetninger.
Jeg har gjennom mitt arbeid som lærer og skoleleder blitt stadig mer overbevist om at lik behandling av alle elever skaper ulikheter, mens ulik(tilpasset) behandling skaper fellesskap og likeverdighet. Likeverdighet er etter min mening mer egnet som målsetning enn klisjeen om å utviske skillelinjer. Skolen må la elevene utvikle seg innenfor en likeverdig ramme. Det vil resultere i at alle skal bygge sin kompetansegrunnmur, men hver enkelt mur skal kunne ha sin egen identitet og originalitet. Forskningen viser at lærerens viktigste pedagogiske drivkrefter er evne til variasjon og engasjement for at hver enkelt elev skal lykkes i læringsarbeidet.
Hvert enkelt menneske skal kunne “eie” sin egen grunnmur og ha motivasjon til å bygge et livsverk med identitet og tilhørighet. “I did it my way” spilte en av mine elever på saksofonen sin ved skoleavslutningen for et par år siden. Hun hadde gått en vei lengre enn de fleste, fra å være et mobbeoffer med store psykiske problemer fra grunnskole og vgs. I kunstskolen fikk hun oppleve å bli møtt med respekt for sin egenart. Første semesteret gikk hun ut og inn av psykiatrisk poliklinikk, fortsatt tvilende på egne evner – i det 4. semesteret kreerte hun sin egne uttrykk med tillit til egen skaperevne og verdighet. Og med stolthet kvitterte hun ut sitt eget læringsutbytte.
Jeg har tro på en skole som er villig til å “se” hver enkelt elevs muligheter og har tillit til at læringsmålene nås for alle uten at alle må lære på samme måte eller i samme tempo. Poenget med livslang læring er at det er noe som skjer hele livet, noe den enkelte av oss lever midt inne i, enten vi vil eller ei. Grunnmuren er viktig, men lyst til å lære “nytt på nytt” er aller viktigst.

Tydelige og trygge lærere som har forventninger til elevene er viktig. Snakke med dem med respekt, da får man respekt tilbake. Det viktigste for å oppnå kvalitet er å gi tilbakemeldinger på elevenes lekser og skolearbeid, planlegging av timene og tid til refleksjon og erfaringsutveksling lærere imellom. Det er ikke enkelt å tilpasse spanskundervisning på 8. trinn når man har 31 elever og 2 klokketimer pr uke. Varierte metoder er viktig, og holde på lærelysten, samt sjekke lekser og gi tilbakemeldinger på dem. Det er tidkrevende, men nyttig. Da opplever elevene at lærer ser dem.
Jeg som også har 2 10. klasser i spansk, samt 4 klasser i kunst og håndverk, kan ikke makte å gi alle samme oppfølging. Derfor har jeg måttet prioritere mine 74 spanskelever.
En lærer er ikke supermenneske. Færre elever / 2 lærere i større klasser, ja, da kan det være mulig.
Man kan ikke be noen gå på butikken for å kjøpe brød med 2 kroner i lommeboken. Man må betale det brødet koster. Det er på samme måte med utdanning. Skal man ha en god skole, må man betale det det koster. Kvalitet koster.
10B på TV er et eksempel på dette. En lærer har en klasse i et fag. De gjør ikke noe mer spesielt enn hva en hvilken som helst lærer kunne gjort om en hadde tid. Det er ikke noe i veien med lærerne, men mistro og kontroll over hva de gjør, samt ulike pop-up tiltak som skal gjøre dem bedre, tar tide og fokus vekk fra kjerneoppgavene. Et tips til politikerne: Fortell oss hva slags skole dere ønsker, beskriv den perfekte skole, så kan vi se på hva som må til for å nå målet. Det at skolen må bli bedre er for vagt, og å skylde på lærerne skaper irritasjon.
Vi lever i et samfunn nå som har stort fokus på individet og dets rettigheter. Når kommer fokus på plikter? Når kan man igjen begynne å snakke om at neste generasjon må tenke på hva den kan bidra med i samfunnet vårt, istedet for å tenke kun på egne rettigheter?

Teori og frafall fra yrkesfagene

Det er mange årsaker til frafallet fra yrkesfagene, men kravet om teori er opplagt en sentral faktor. Samtidig sier representanter for ulike yrker at teori er nødvendig. I denne sammenheng synes jeg vi skal tenke litt over følgende:

Pedagoger er enige om at erfaringer må komme før teori. I lavere skoletrinn har dette ført til stor vektlegging av å bygge opp erfaringer hos elevene, gjennom konkretisering, utebesøk etc. (I mange tilfelle har dette dessverre ført så langt at man tror etterfølgende teori er unødvendig – som om tilegnelse av teoretisk forståelse siver inn av seg selv, som en slags osmose.) I tidligere tider, da avstanden mellom arbeidslivet og barndomsliv var mye mindre, hadde elevene med seg slike efaringer hjemmefra. Det er derfor vi har hatt så mange dyktige teoretikere som gikk annenhver dag på skolen. Slik er det ikke lenger – og slett ikke på videregående skoles nivå.

Rekkefølgen av ting er meget viktig – først erfaringer, så teori. Det man har gjort i vgs siden 1994, er å snu denne rekkefølgen på hodet. Dette har ført til at en hel mengde elever ikke forstår, eller er villige til å akseptere, behovet for teori. Det praktiske må komme først.

Jeg vil foreslå at vi slipper opp på regelen om at retten til vgs. må brukes innen 4 år etter ungdomsskolen. Retten burde gjøres uavhengig av alder.